Historien om det norske bilskiltet

Det er bilens fingeravtrykk, statens fremste inntektskontrollør og for noen: Det ultimate smykket. Det norske bilkjennemerket har reist fra håndmalte fjøler via sprukken plast til høyteknologisk aluminium. Dette er dypdykket i metallbitene vi elsker å hate – og hate å miste.

Se for deg at du står på Karl Johan i 1899. En støyende, illeluktende vogn kommer humpende over brosteinen. Den har ingen hest foran seg. Det er en sensasjon, men også en kilde til frykt. Hvem er gærningen bak rattet? Hvordan skal myndighetene holde kontroll? Svaret ble starten på et byråkratisk eventyr som har vart i over 120 år. I dag er bilskiltet en integrert del av et digitalt økosystem, og tjenester som regnr.info og regnr.no lar oss avsløre en bils historie på sekunder. Men veien dit var kronglete, fargerik og preget av prøving og feiling.

Kapittel 1: Amtmannens anarki (1900–1913)

Da bilen først kom til Norge, ble myndighetene tatt på sengen. I den spede begynnelsen fantes det ingen nasjonal standard. Det var opp til den enkelte Amtmann (det vi i dag kaller Statsforvalter) å holde orden i sysakene.

Mellom 1900 og 1913 var registreringen lokal og til dels kaotisk. Hvert amt tildelte et løpenummer til de få kjøretøyene som fantes, men selve skiltet? Det måtte bileieren ordne selv. Dette resulterte i en kreativ jungel av løsninger:

• Noen malte nummeret med hvit maling rett på det svarte karosseriet.
• Andre snekret treplater som de hengte i kjetting foran på radiatoren.
• De mest velstående fikk smidd skilt i jern eller messing.

Fellesnevneren var at lesbarheten varierte sterkt, og hvis du krysset grensen til naboamtet, var det slett ikke sikkert at politiet forsto hvem du var.

Kapittel 2: Det store bokstav-systemet (1913–1971)

Med «Lov om bruk av motorvogner» som trådte i kraft i 1913, fikk Norge endelig orden i rekkene. Inspirasjonen ble hentet direkte fra Tyskland og Danmark. Logikken var basert på geografisk tilhørighet. Politiet måtte kunne se på en bil og umiddelbart vite hvilket distrikt den hørte hjemme i.

Norge ble delt inn i distrikter som fikk hver sin bokstav. Under ser du den komplette listen over disse historiske kodene. Ser du en veteranbil med en av disse bokstavene i dag, vet du nøyaktig hvor den opprinnelig hørte hjemme.

Krisen i Oslo: Da alfabetet ikke strakk til

Systemet med én bokstav og opptil fem tall (f.eks. A-12345) fungerte utmerket i tiår. Men etter at rasjoneringen på bilsalg ble opphevet i 1960, eksploderte bilparken. Spesielt i hovedstaden.

Oslo (A) nærmet seg slutten av nummerserien 99999 med stormskritt. Hva skulle man gjøre? Løsningen ble en historisk kuriositet som mange samlere i dag ser etter: De bokstavløse skiltene. I perioden 1958 til 1971 begynte Oslo å utstede skilt som kun bestod av seks siffer, delt i tre grupper (eks: 23-45-12). Ser du en gammel Volvo Amazon eller en Boble med et slikt skilt på et veteranbiltreff i dag, vet du at den er en «ekte» Oslo-bil fra denne overgangsperioden.

Kapittel 3: 1971-revolusjonen – Den komplette listen

Den 1. april 1971 skjedde den største endringen i norsk bilhistorie. Det gamle systemet ble skrotet til fordel for to bokstaver og fem tall. Dette systemet ga rom for langt flere biler, og man kunne dele opp fylkene i mindre distrikter (trafikkstasjoner).

Under følger en oversikt over bokstavkodene fordelt på distrikter. Merk at mange serier er brukt opp og nye er tildelt, men de geografiske kodene forteller fortsatt hvor bilen opprinnelig ble registrert.

Østlandet

• Halden: AA, AB, AC
• Hafslund (Fredrikstad/Sarpsborg): AD, AE, AF, AH, AR, AS, AT, AU, AV, AW, DW, FL, ES
• Mysen: AJ, AK, AL, AN, AP, BW, FN
• Moss: AX, AY, AZ, BA, BB (BB er også brukt andre steder senere)
• Drøbak: BC, BD, BE, BF, BH, BJ, BK
• Asker og Bærum: BL, BN, BP, BR, BS, BT, BU, BV, BX, BY, BZ, CA, CB
• Romerike (Lillestrøm/Jessheim): CC, CE, CF, CH, CJ, CK, CL, CN, CP, CR, CS, CT, CU, CV, CX, CY, CZ
• Oslo: DA, DB, DC, DD, DE, DF, DH, DJ, DK, DL, DN, DP, DR, DS, DT, DU, DV, DX, DY, DZ, EA, EB (delvis), EC (delvis), ED (delvis), EE (delvis), EF (delvis), EH (delvis), EJ, EN, EP, ER, ES, ET, EU... Oslo har "spist" mange serier pga. høyt volum.
• Hamar: FS, FT, FU, FV, FX, FY, FZ, FW
• Elverum: HB, HC, HD, HE, HA
• Tynset: HF, HH
• Kongsvinger: HJ, HK, HL, HN, HP, HR
• Lillehammer: HS, HT, HU, HV, HX, FB
• Otta: HZ, JA, JB
• Gjøvik: JC, JD, JE, JF, JH, JJ, JK, JL, JN, JP
• Fagernes: JR, JS, JT
• Hønefoss: JU, JV, JX, JY, JZ, KA
• Gol: KB, KC, KD
• Drammen: KE, KF, KH, KJ, KK, KL, KN, KP, KR, KS, KW
• Kongsberg: KT, KU, KV, KX, KY
• Horten: KZ, LA, LB, LC, LD
• Tønsberg: LH, LJ, LK, LL, LN, LP, LR
• Larvik: LS, LT, LU, LV, LX, LZ, NA, NB, NC
• Sandefjord: LY
• Skien: ND, NE, NF, NH, NJ, NK, NL, NN, NP, NR, NT, NU
• Notodden: NV, NX, NY, NZ
• Rjukan: PA, PB

Sørlandet

• Arendal: PC, PD, PE, PF, PH, PJ, PK
• Setesdal: PL, LF
• Kristiansand: PN, PP, PR, PS, PT, PU, PV, PW
• Mandal: PX, PY, PZ, RC, RD
• Flekkefjord: RA, RB

Vestlandet

• Egersund: RZ, SA, SB
• Stavanger: RE, RF, RH, RJ, RK, RL, RN, RP, RR, RS, RT, RU, RV, RX, RY, RW, SZ
• Haugesund: SC, SD, SE, SF, SH, SJ, SK, SL
• Bergen: SN, SP, SR, SS, ST, SU, SV, SX, SY, SZ, TA, TB, TC, TD, TE, TF, TH, TJ, TK, TL, TN, TP, TR, TS, TT, TU, TV, TX, TY, TZ (Bergen dekker nå et stort område og har overtatt serier fra nedlagte stasjoner som Voss og Stord).
• Førde: TV, TX, TY, TZ
• Nordfjordeid: UA, UB
• Sogndal: UC, UD

Midt-Norge

• Ålesund: UE, UF, UH, UJ, UK, UL, WA, WB (WA/WB opprinnelig Narvik/Mosjøen, men tatt i bruk her)
• Ørsta: UN, UP, BB (BB er en gjenbrukskode)
• Molde: UR, US, UT, UU, UV
• Kristiansund: UX, UY, UZ, VA
• Sunndalsøra: VB, VC
• Trondheim: VD, VE, VF, VH, VJ, VK, VL, VN, VP, VR, VS, VU, VV, FP, NW
• Støren: VS, VT
• Orkdal: VX, VY, VZ
• Brekstad: XA, XB, XC
• Steinkjer: XD, XE, XF, XH, XJ, XW
• Levanger: XK, XL, VW
• Stjørdal: XN, XP, YW
• Namsos: XR, XS, XT, XU

Nord-Norge

• Mosjøen: XV, XX, XY, XZ, FA
• Mo i Rana: YA, YB, YC, YD
• Bodø: YE, YF, YH, YJ, FD, EZ
• Fauske: YK, YL
• Narvik: YN, YP, YR, YS
• Svolvær: YT, YY
• Sortland: YU, YV, YX
• Harstad: YZ, ZA, ZB
• Finnsnes: ZD, ZF, ZJ
• Tromsø: ZC, ZE, ZH, ZK, ZL, FC
• Alta: ZT, ZU, ZV, ZW, ZY, UW
• Hammerfest: ZX, FF, EX
• Kirkenes: ZS, EY
• Vadsø: FR, ZP, ZR, LE
• Lakselv: ZZ, CW
• Svalbard: ZN (Kun gule/sorte skilt)

Spesialserier (Hele landet)

• EL, EK, EV, EB, EC, ED, EE, EF, EH: Elektriske kjøretøy.
• HY: Hydrogenbiler.
• GA: Gassdrevne biler.
• CD: Corps Diplomatique (Ambassadebiler).
• FE: Forsvaret (Sivile skilt på militære biler, brukes sjelden nå).

Materialvalg: Fra støpejern til plast-fiasco

Kjennemerkets fysiske form har endret seg drastisk. De første skiltene var tunge jernplater. Med 1971-reformen kom de pressede aluminiumsskiltene vi kjenner best. Frem til 1982 var disse uten refleks, men av trafikksikkerhetshensyn ble refleksfolie standard på 80-tallet.

2008: Plast-tabben

I et forsøk på å spare penger og miljø, innførte Vegvesenet i 2008 skilt laget av plast (akryl). På papiret var det genialt: Billigere produksjon og lettere vekt.

I praksis var det en katastrofe. Plastskiltene tålte ikke det brutale norske klimaet. I kuldeperioder sprakk de når man lukket bagasjeluken litt for hardt. I vaskehaller ble biter slått av børstene. Limet på nasjonalitetsmerket løsnet. Skiltene ble raskt stygge og uleselige. Allerede i 2012 måtte myndighetene krype til korset og gjeninnføre aluminium, som fortsatt er standarden i dag.

Fargekodene: Norges unike avgiftsspeil

Få land i verden har et så fargerikt skilt-system som Norge. Dette er ikke av estetiske hensyn, men et direkte resultat av vårt komplekse avgiftssystem. Fargen på skiltet forteller myndighetene hvilke avgifter som er betalt og hvem som har lov til å sitte i baksetet.

Elektrisk revolusjon spiser alfabetet

Da Norge begynte å subsidiere elbiler, trengte man en enkel måte å gi dem tilgang til kollektivfelt og gratis parkering. Løsningen ble bokstavene EL.

«Det kommer til å vare evig,» tenkte byråkratene i 1999. De tok feil. Elbil-salget i Norge er et globalt fenomen, og EL-serien (EL 10000 - EL 99999) ble tømt i 2016. Siden har det gått unna i et forrykende tempo:

• EL: 1999–2016
• EK: 2016–2017
• EV: 2017–2018
• EB, EC, ED, EE: 2018–2023
• EF, EH: Nåværende serier.

Hver bokstavkombinasjon gir 90 000 unike numre. At lille Norge har «brukt opp» over en halv million elbil-skilt på få år, er et statistisk bevis på elbil-suksessen. For deg som vil kjøpe brukt elbil, er bokstavene en rask indikator på bilens alder – sjekk detaljene på regnr.no.

Personlige kjennemerker: Forfengelighetens pris

Lenge var Norge et av få land som nektet innbyggerne personlige skilt. Det stred mot likhetsprinsippet, ble det mumlet. Men i 2017 løsnet Samferdselsdepartementet på snippen.

For en sum på 9 000 kroner kan du nå kjøpe retten til ditt eget skilt i 10 år. Overskuddet fra denne ordningen er øremerket trafikksikkerhetstiltak, så du kan argumentere for at «LOTTOGEV»-skiltet ditt faktisk redder liv.

Reglene er strenge:

• 2 til 7 tegn (inkludert mellomrom).
• Ingen støtende ord, banning eller seksuelle referanser. En egen komité hos Statens Vegvesen sitter og vurderer søknader. «SATAN» blir avslått, mens «WITCH» kanskje går gjennom.
• Skiltet er personlig. Selger du bilen, beholder du skiltet.
• Kjøretøyet må ha ordinære skilt i bunn. Det personlige skiltet er kun en "kosmetisk" rettighet knyttet til eieren.

Historien om Oblatene (1993–2012)

For en hel generasjon bilister var det et fast, årlig ritual: Motta brev fra Tollvesenet, betale årsavgiften, vente på brevet med oblatene, finne frem skrapen, fjerne fjorårets merke (rødt, blått eller gult) og klistre på det nye.

Oblatene ble innført i 1993 for å gjøre det lettere for politiet å se hvem som hadde betalt avgift og forsikring. Systemet fungerte, men var dyrt og tungvint. Hvert år måtte millioner av klistremerker produseres og sendes ut.

Dødsstøtet: Teknologien drepte oblaten. Innføringen av ANPR-kameraer (Automatic Number Plate Recognition) gjorde at Tollvesenets biler kunne skanne hundrevis av skilt i timen mens de kjørte. Datamaskinen sjekket registeret direkte, og det fysiske beviset på skiltet ble overflødig. I 2012 skrapte vi det siste merket, og siden har skiltene vært rene.

Fremtidens kjennemerker: Blir de digitale?

Hvor går veien videre for den gamle aluminiumsplaten? Mens vi i Norge diskuterer design, tester delstater som California, Arizona og Michigan ut digitale skilt (Rplate). Dette er i praksis en robust lesebrett-skjerm (e-ink) montert bak på bilen.

• Dersom bilen blir stjålet, kan skiltet skifte tekst til «STOLEN».
• Du kan fornye registreringen via en app, og skiltet oppdateres automatisk.
• Når bilen står parkert, kan skiltet vise personlige meldinger eller sportslag-logoer (hvis lovlig).

Om dette kommer til Norge gjenstår å se. Kostnaden er foreløpig høy, og vinterkulde og veisalt er elektronikkens verste fiender. Enn så lenge lever det analoge skiltet videre – et enkelt, men genialt system som binder nasjonen sammen, fra A-1 til ZZ-99999.

Kilder: Statens Vegvesen, SSB, Norsk Kjøretøyhistorisk Museum. For oppslag av kjøretøydata, besøk regnr.info.